Lorangejordet og Grossbatterie Stabekk under andre verdenskrig
Lorangejordet hadde et areal på ca. 150 dekar (mål) og lå ved Store Stabekk. Under andre verdenskrig (1940−1945) ble det utbygget av tyskerne til ett av de største luftvernbatteriene i Osloområdet. Batteriet ble kalt Grossbatterie Stabekk i engelske etterretningsrapporter.
Ferdig utbygget besto det av minst 12 88 mm kanoner, en del mindre skyts og
fire−fem kraftige lyskastere.
På området var det også bunkere, løpegraver og flere brakker.
Hvor mange militære som var tilknyttet batteriet er usikkert, men det er anslått til å være ca. 400. De var blant annet innkvartert i en stor, halvannen etasjes mannskapsbrakke, Grønnbrakka. Den lå der Egers vei 18 og 20 ligger i dag. Det lå en stor messebrakke, Rødbrakka, der Egers vei
2 og 4 ligger. Det var også brakker i Skogveien 106, mellom Skogveien 109 og 111 og der parken ligger i dag. Se detaljkart
Kanonene i batteriet var kraftige og kunne skyte 15 km. Mer om kanonene nedenfor.
I begynnelsen av krigen, i 1940−1941, var det 4−8 Flak 88 kanoner på området. Det er uklart hvor mange kanoner det var på Lorangjordet på det meste. Dette skyldes at enkelte rapporter hevder at noen av kanonene var “dummies”, laget for å lure fienden til å tro at det var flere kanoner enn det egentlig var.
Samlingsplassen for kanonene lå mellom det som i dag er Egers vei, Krokvolden og Skogveien.
Batteriet fikk ikke så stor betydning for tyskerne. Varslene om angrep kom for sent, og bombeflyene kom i lav høyde.
Det var ubehagelig for lokalbefolkningen når det var skyting fra batteriet. Det ble skutt luftverngranater mot allierte fly som skulle bombe tyske installasjoner. Sporlys lyste opp himmelen og man hørte granateksplosjonene. Vindusrutene klirret, og man kunne oppleve at granatsplinter landet ved husene.
Noen så på det som skjedde som underholdning og gikk opp på Kolsåstoppen for å se på "fyrverkeriet". Det var ikke ufarlig, for granatsplinter falt ofte ned i terrenget rundt.
Området rundt batteriet var minelagt. Ei jente gikk på en mine her og ble drept.
Store Stabekk ble rekvirert av tyskerne og benyttet som bolig for offiserer og som feltsykehus.
Etter krigen var området uegnet til jordbruksformål og ble kjøpt av Bærum kommune som la det ut til boligformål i 1949. På en del av tomtene finnes rester etter tyskernes tilfluktsrom og bunkere. Beboerne tok disse i bruk som garasjer og uthus. Se bilde ovenfor. Det var bunkere også der Skogveien 97, 109, 111, 113 og 115 ligger i dag. Se detaljkart
Brakkene som sto igjen på Lorangejodet etter tyskerne ble brukt til boliger for husville familie, familier som ikke hadde noe sted å bo. Familiene som flyttet inn her hadde ofte mange barn, og de sanitære forholdene var ikke de beste.
Mer om kanonene
Tyskernes 88 mm Flak luftvernkanon var like kjent som den var beryktet.
Det var den tyske våpenprodusenten Krupp som sammen med den svenske våpenprodusenten Bofors, begynte utviklingen av kanonen under 1. verdenskrig. I mellomkrigstiden overtok Krupp hovedproduksjonen av kanonen og utviklet ulike versjoner av den: Flak 18, 36, 37 og 41.
I tidsrommet 1933−1945 produserte Krupp over 21.300 slike kanoner. Kanonen hadde enorm slagkraft og rekkevidde, og den ble raskt anerkjent som et svært effektivt og solid våpen. Etter andre verdenskrig ble kanonene tatt i bruk av en rekke land, blant annet av Sovjetunionen, Frankrike og Hellas. Kanonene var i drift i mange tiår etter krigen og ble også benyttet under Vietnamkrigen.
Kilder:
Frodahl, Bjørn. (2010). Lorangjordet − en av landets største luftvernbatterier. Asker og Bærum historielags skrifter nr. 50
Sars, Michael og Nordheim, Reidar. (1974). Stabekk, en historikk. Vestre Stabekk vel
Vårt Bærum (2020). Dinamo Forlag
Mathisen, Bjørn Magne. (2020). Historien om Stabekk − og stabekkingene.
Bestilles privat: bmmathis@online.no eller telefon: 906 02 658
Haune, Kjell-Ole. (2023). Rapport om Forsvarsverk og Krigsminner i Bærum. Bærum kommune
